Lykkelig og lat trekkhund

Snøen ser ut til å ha kommet for å bli og skogen er vakker som aldri før. Jeg går fortsatt mest til fots siden Trym er litt for liten til å ligge i pulk enda. Det er tungt og tråkke i dyp snø, så vi går ikke så lange turer. Det gjelder liksom å holde turene på et behagelig nivå sånn at jeg ikke går lei. På søndag tok vi med unger og hunder opp på fotballbanen. Vi var der ganske sent så andre folk hadde dratt hjem. Dermed kunne vi slippe Yrja litt løs og trene på innkalling og andre ting som vi ellers ikke får gjort. Frøya fikk jobben med å trekke storjentene på ski rundt og rundt fotballbanen. Kjempegøy for alle tre, og litt slitsomt for Sigbjørn som løp ved siden av:)

Vi har vært flere turer til Holstvollen. Det er liksom akkurat passe langt og gå. I dag har jeg sendt et nytt brev til kommunen i håp om å få tak i stedet, og gjøre noe med det.

På lørdag var vi på utstilling med Frøya. Alle tre ungene var med. Heldigvis er Kaia så stor at hun kunne hjelpe til med Trym. Bleieskift gjorde vi i vogna i hallen. Utrolig hva som går når innstillinga er i orden. Min venninne fra NAMK Monica hjalp meg med gode tips og bedre utstillingslenke, siden hun er atskillig mer dreven i gamet. Frøya kom ut med 3AK så vi er ikke så veldig fornøyd. Men det hadde nok mye med å gjøre at hun akkurat er ferdig med røyteperiode, at treningssesongen bare så vidt er i gang, og at hun hadde det litt travelt når hun skulle trave ved siden av meg, så det så visst ikke så bra ut bakfra. Vi prøver igjen på nyåret:)

En av dagene tok Sigbjørn seg fri noen timer tidligere og ble med oss på tur opp til Svarttjønna. Den er like vakker på vinterstid:)

For å få aktivisert Yrja litt mer har vi meldt oss på kurs i agility på Trondheim hundeskole. Vi var der på tirsdag og Yrja viser virkelig talent. Selv om hun stresser seg temmelig opp blant folk fortsatt. Vi trenger mer tid til å gå turer i byen. Men jeg orker ikke gå i byen med Yrja med Trym på magen, det blir fort litt for strevsomt. Vi får ta det etter hvert. Nå som vi først er innenfor på Trondheim Hundeskole er det også mulig å møte opp på fellestreninger på onsdager bare for å sosialisere. Det tror jeg er tingen for Yrja. Jeg har blitt veldig glad i den hunden, og hun viser veldig talent for å lære nye ting. Men jeg synes pelsstellet er noe herk, samtidig som pelsen egner seg dårlig til turer i dyp snø. Det gjør det litt vanskelig når hun er på tur sammen med Frøya. Sånn så hun ut etter et par timer i dyp snø:

Yrja har vært et styr av en valp. Så stressa og så masse energi. Men hun har kommet seg veldig og oppfører seg fint nå både inne og ute, samtidig som at hun er så lærenem. Hun er så glad i selskap og ligger akkurat nå og slapper av ved føttene mine. Men jeg skulle ønske hun var en Malamute! Jeg har jo blitt distriktskontakt i NAMK (Norsk Alaskan Malamute Klubb avd Sør-Trøndelag), og har planer om å delta på treff og tester på Frøya. Jeg har også lyst til å bygge opp et firspann. Og med den pelsen, er jeg i ferd med å innse at Yrja ikke passer inn. Det er trist, og jeg klarer ikke å bestemme meg for hva jeg skal gjøre med det. Uansett har vi seriøse planer om å få på plass den lenge etterlengta hundegården, og vi har bestilt oss en ny Malamutebaby fra kennel Trapline. De har en nydelig og veldig premiert tispe som er drektig nå. Faren er importert fra Frankrike og har Kotzebue-linjer, som regnes som selve opprinnelsen til Malamuten. Jo mer jeg tenker på det jo mer tenker jeg at vi skulle hatt et søskenpar. Men vi vet jo enda ikke hvordan det går, foreløbig er jo tispa bare drektig og ingen vet hva som kommer. Gleder oss gjør vi uansett!

Ellers har vi hatt årets første skitur i lysløypa og snørekjørt med Frøya! Utrolig gøy! Det merkes at Frøya er litt utrent skal sies. Hun satte av gårde de første hundre meterne i vilt firsprang, i første oppoverbakke dabbet det av. Og på slutten luntet hun bare ved siden av når det gikk bortover også. Selv om halen gikk fra side til side og hun virka fornøyd men anpusten. Jeg regner med det tar seg opp når vi har fått kjørt oss litt regelmessig. I løpet av turen tryna jeg tre ganger, så det blir ikke noe trekking av pulk etter Frøya og meg før skiferdighetene kommer seg litt og Frøya blir mer rutinert. Uansett: Jeg gleder meg til hele denne vinteren! Dette skal bli gøy!!

Vinterland

Plutselig ble det vinter! Helgen ble så fullpakket at jeg ikke rakk de daglige skogturene, så da var det ekstra deilig når jeg endelig kom meg ut på tirsdag. Dørstokkmila var nesten uoverkommelig skal sies. Jeg brukte tre timer på å finne tilstrekkelig med klær og alt utstyr til oss alle. Med rundt fem til ti minus i lufta var det viktig å få på Trym nok klær. Jeg hadde kjøpt meg selv gamasjer på mandag. Trym er litt for liten til å ligge i pulk riktig enda, så derfor må jeg belage meg på å gå mye til fots i vinter, og da er vanntette gamasjer et must. Men trass i mye styr var det definitivt verdt det da vi omsider kom oss ut i skogen! Vi gikk fra barnehagen på Trollahaugen og opp til Holstvollen. Det er ikke lange turen, men når man vasser i snø og bærer barn synes jeg det var en passe tur. Jeg syntes det var litt tungt til å begynne med, men når vi kom opp bakkene skinte sola og det var så fredelig og vakkert at alt ville vært verdt det!

Jeg har lenge hatt lyst til å gjøre noe med Holstvollen. Få satt det opp og gitt stedet litt liv igjen. Men foreløbig står det der og forfaller mer og mer fra år til år, slik det har gjort siden kommunen overtok stedet. Likevel er det fortsatt vakkert, der det ligger badet i sol, når man ser det fra litt avstand. Tenk om jeg kunne fått gjort det til min arbeidsplass og vært her oppe hver eneste dag! Jeg elsker bymarka og skogen her og kjenner den godt. Jeg skulle gjerne vært her og gjort dette til et sted der flere kan komme å få en liten pustepause i et virkelig eventyrland .

Man trenger ikke en annen planet for å oppleve eventyrland. Jeg har bare gått hundre meter bort fra veien før snøen glitrer matt og tunge snødekte greiner lager en tunnel over oss og rundt oss. Jeg drømmer om å en gang komme kjørende opp bakkene med her med et lite hundespann lastet med barnehageunger som skal opp til Holstvollen og få saft og nybakte boller. Så langt er det bare en drøm...

Her er jeg og Trym i solveggen på Holstvollen.

Trym sov seg gjennom hele turen i dag også, trass i kulda. På kvelden ble jeg syk, men det skyldtes nok to timer ventende i kaldtrekk på en kafe i byen, ikke den herlige skogturen. Nå er det bare å bli fort frisk sånn at vi kommer oss ut i skogen igjen:)

Frøya og Whippsene

For et trekvart år siden hadde vi besøk av noen venner som hadde en søt liten Beagle. Det var ei omplassert tispe, like gammel som Frøya. Desverre var den livredd Frøya, selv om hun bare fulgte etter og snuste og logret med halen. Den gikk ihvertfall og snuste rundt i huset med Frøya hakk i hæl. Plutselig fant den seg selv fanget under trappa og det var bare en vei ut; forbi Frøya. Dermed gikk den til angrep. Frøya var jo atskillig større og syntes ikke det var noe stas og bli behandlet sånn i sitt eget hjem. Så hun la inntrengeren på rygg og holdt henne der til vi fikk revet dem fra hverandre. Resultatet var fire sår etter Frøyas tenner i Beagelen og tur til dyrlegen for våre gjester. Siden da har jeg ikke turt å slippe Frøya med andre hunder, selv om jeg fortsatt mener at problemet lå hos den andre hunden.

Men sist fredag ble min gode venninne Tina med oss på den daglige turen, med lille Ilja i bæresele og to av hennes fem Whippeter. Tina valgte med hensikt ut de to som hun visste hadde et godt språk og er lite dominerende. Og det gikk som en drøm! De hilste i fred og ro, og min fine ulvedronning Frøya gikk foran meg med kløvsekk og trakk jevnt, med to løse Whippeter herjende rundt seg. Jeg kunne føle hvordan Frøya kjente seg sterk og overlegen der hun gikk. "Jeg har en viktig jobb og gjøre her", og hun trakk mye bedre enn hun hadde gjort tidligere. Snille Whippeter og snille Frøya:)

Turen gikk fra Løkkadammen til Tømmerdalen, der fant vi en sti jeg ikke hadde gått før, som ledet oss rett til Holstvollen. Det er nok samme sti som leder videre til Olavsspranget. Jeg og Sigbjørn rota rundt i villnissett på leting etter den tidligere en dag, men nå vet jeg hvor vi skal gå neste gang vi skal den veien. Derfra fulgte vi stien til Damhaugen og tilbake til Løkkadammen. Vi hadde lett duskregn og noen store snøflak på toppen. Begge småtassene sov seg gjennom hele turen. Herlig!

Første uka med tur!

Dørstokkmila:

Spise selv og amme - få på turklær på oss begge - på vei ut i bilen - Trym bæsjer - inn igjen og skifte - sette Trym i bilen - finne kløvsekk og strikk - Trym skriker - ut i bilen og trøste Trym - inn å hente Frøya - kjøre opp bakkene - få Frøya ut av bilen og få på kløv - flytte Trym nærmere døra - få på meitai (bæreselen) og få Trym oppi: snorer og knyting og greier og Frøya trekker i båndet, men gikk da til slutt - få på beltet under meitaien - feste strikken i Frøya - endelig er vi i gang!

Første dagen gikk jeg i joggesko og byklær, andre dag i joggebukse, tredje dag fant jeg fjellskoene mine osv... Det stilles en del krav til utstyr om turen skal bli mest mulig behagelig, og ønskelista blir fort lang:

• nye fjellsko
• proff bæresele for turbruk - dette skal jeg skrive mer om, for her må det forskes!
• bedre turklær
• nytt belte med utløser til meg sånn at jeg kan slippe Frøya hvis det skjer noe
• brodder!! Det var blank-is de første to dagene. Rimelig håpløst når man blir trukket!
• nytt ullundertøy som ikke har krympet
• en kortere strikk for sommerbruk, nå har jeg bare laget en løkke på strikken jeg brukte til snørekjøring i vinter.

Men vi har hatt supre turer allerede første uka. Kondisen kommer seg fra dag til dag, det er det beste med å starte på null. Bekkenet bråkte litt de første dagene men jeg driter i det. Man skal jo leve. Kiropraktoren var enig, og se - det ble bra etter bare noen dager! Søndag fikk jeg med meg storjentene og Sigbjørn med Yrja, og i dag hadde jeg med meg venninna mi Tina med to whippeter. Det aller første bildet i bloggen er av Trym under ammepause ved Svart-tjønna - fine gutten min:) Her er noen flere bilder fra de første dagene:

Sigbjørn og Yrja. Jeg får ikke til å gå med to store hunder og baby alene. Spesielt siden Yrja er valp og temmelig uregjerlig til tider foreløbig. Faren for at de skal trekke meg over ende er litt for stor. Jeg har begynt å trene Yrja på å oppføre seg blant folk i byen, så denne dagen var hun lykkelig over å få bli med i skogen sammen med Sigbjørn.

Kaia, Tiril og Frøya. Fantastiske unger og fantastisk hund. Alle koste seg denne dagen. Frøya trakk Kaia som er hundeelskeren av de to.

Kløvsekken ser stappfull ut, men det er altså bare ungenes ytterjakker:)

Alltid vakre Svarttjønna. Det vakreste stedet jeg vet om i bymarka enn så lenge....

Ammepause ved Svarttjønna.

Rompa til Frøya:) Det er jo den jeg ser mest av når vi er ute å går uten resten av familien:)

Stolt Frøya som venter tålmodig mens matmor ammer.

Vi gikk turer før og altså:)

Dette bildet er av Frøya på en skitur vi hadde i vår. Da var jeg tre måneder på vei, og bekkenet var fortsatt samarbeidsvillig. Men vi gikk bare bortoverski på flat mark så jeg ikke skulle falle:)
Her er vi på hyttetur på Garten påska 2010. Fire måneder på vei med Trym. Verdens fineste Frøya!
Frøya var bare passe glad for å få en firbent konkurrent i familien, men hun tok det pent. Dette bildet er fra den dagen vi henta Yrja i Nissedal.
Her ligger Yrja og slapper av, hjemme på Belfort, sammen med katten vår Eris og kattungene hun fikk i vår.
Her er fra min og Sigbjørns aller første tur sammen etter fødselen. Yrja har blitt fem måneder og atskillig større!

Nye tider

Den 31 august 2010 fødte jeg en liten gutt hjemme i stua på Belfort. Svangerskapet hadde vært det mest slitsomme av de tre jeg har vært igjennom, med intens bekkenløsning mot slutten.

Selve fødselsopplevelsen var helt unik. Det var en planlagt hjemmefødsel. Det tok to timer fra jeg våkna til lille Trym var ute i verden. Begge storesøstrene; Kaia og Tiril, var tilstede på begivenheten sammen med mormor Gerd. Jordmor Berit Hembre og Doula Heide var også der, og selvsagt min kjære samboer Sigbjørn. Fødselen gikk fort og greit og etterpå serverte Heide suppe og nybakt fletteloff, og vi spiste eplekake og is som jeg hadde bakt kvelden i forvegen. Jeg er Berit og Heide evig takknemmelig for at de gjorde fødselen til en så fantastisk opplevelse for oss.

Men noen dager og uker senere var bekkenet fortsatt i vranglås og jeg kunne knapt bevege meg. Jeg var livredd for at dette skulle bli en permanent tilstand. Men ved hjelp av fysioterapeut, kiropraktor og en viss egeninnsats, samt sikkert nok hormonelle endringer i kroppen, så gikk det gradvis over. Og jeg lovet meg selv at jeg aldri mer skulle gjennom en så stillesittende tilværelse. Ulvene mine: Alaskan Malamuten Frøya på tre år og Riesenschnauser-valpen Yrja hadde hatt noen kipe måneder, for det falt vel mye arbeid på Sigbjørn i innspurten før og den første tiden etter fødselen. Så en dag bestemte jeg meg for at heretter skulle jeg gå en tur i skogen hver eneste dag. For min egen skyld, fordi det gjør meg lykkelig, for Trym, for hundene og for familien. Og det er dette denne bloggen skal handle om; om natur, om å leve med hunder og om det å ferdes i naturen med barn og hund.