Vargheim: Adferdsproblemer hos hund

Frøya har jo alltid vært en engel av en hund. Hun har lavt energinivå og krever ikke mye av oss. Vi merker knapt nok at vi har henne i hus, foruten pelsen som er alle steder. Hun er bestevenner både med katten og med barna. I vanskelige perioder i livet mitt har hun vært en stor trøst. Kort sagt: Bedre hund finnes ikke - tenkte jeg. Helt til nå i det siste, hvor hun har funnet ut at andre hunder - og da spesielt tisper - er skikkelig pyton. Hun har også lagt seg til den vanen og gjøre som jeg vil, for eksempel lyde kommandoen 'sitt', bare hvis jeg har en godbit i hånda. Det er skikkelig uaktuelt å ha tre hunder som går i spann og som man må være redd for at skal hive seg i strupen på forbipasserende hunder, derfor må noe gjøres med problemet, og det nå med det samme.

Dessverre er det ikke gjort i en håndvenning, men vi jobber med saken, og jeg har tenkt å skrive litt om hvordan vi jobber med problemet her og hvilke tips og råd jeg får på veien for at andre kanskje også kan lære litt av våre utfordringer.

Det første jeg gjorde etter at problemet med andre hunder oppsto var å ringe alle jeg kjenner for å høre hva som er normalt, og for å få tips i forhold til hvordan vi skal jobbe videre. LEDERSKAP er det første stikkordet. Etter at jeg fikk Trym og begynte å gå tur med barnevogn anså ikke Frøya meg som en god nok leder av flokken lenger, så hun prøvde å overta. Et av de første tipsene jeg fikk var å pløye noen episoder med Cesar Millan, og det har jeg gjort. -Mange! Cesar Millan er svært omdiskutert her til lands, men jeg har ikke tenkt å ta i bruk de ekstreme metodene. Kjernen i alt hans arbeid er: KROPPSSPRÅK.

En leder går fremst, med brystkassa fram og hodet hevet. Det var dette jeg begynte å gjøre bevisst. Dette høres banalt ut, men det var det som trengtes. Fra å oppføre seg som en tulling i båndet, trekke alle veier og hoppe rundt, så begynte Frøya nå med en gang og høre på meg. Hvis hun gjør noe jeg ikke liker, så rykker jeg lett, sidelengs i båndet, og Frøya lyder øyeblikkelig. Ofte holder det med et lite kremt. Turene er så mye mer harmoniske nå.

Det neste jeg gjorde var å ta kontakt med Trondheim Hundeskole. Der meldte vi oss på et kurs i hverdagslydighet. Det finnes mange måter å oppdra hunden sin på. Mange forskjellige skoler, mange forskjellige metoder og mange meninger om emnet. Trondheim Hundeskole går for kun positiv forsterkning. Godbit - godbit - godbit. Her trente vi på å gi Frøya godbit hver gang hun er sammen med andre hunder. Sikkert greit, men gir lite trygghet for meg. Hva med den dagen vi møter en annen hund og jeg ikke har en godbit i lomma? Når hun går foran og trekker på tur har jeg heller ingen mulighet til å gi henne godbit.

Derfor trenger vi løsninger som ikke innebærer bruk av godbit. Foreløbig har vi jobbet på følgende måte:

Hvis Frøya ikke setter seg på kommandoen sitt når jeg ikke har godbit, så dytter jeg henne på rompa til hun sitter. Etter å ha gjort dette en gang satte Frøya seg frivillig neste gang.

Når vi møter andre hunder er det meg selv jeg jobber med. Jeg må ikke bli stressa, beholde slakt bånd, brystkassa frem, haka opp og late som ingen ting. Legg gjerne på kommando: 'Gå forbi' eller 'passer!' Et rykk sidelengs i båndet når hun planlegger å gå mot den andre hunden. Det er viktig og ikke la hunden bli hengende i båndet, da får den hele din styrke bak seg. Det gir den en voldsom ekstra trygghet. La båndet være slakt, da er hunden alene om det den gjør.

Så enkelt og så vanskelig....